Testamente

Lenge har jeg trodd at dikt var innsikt,
en slags mikroskopering av ord. Og ja, når jeg skrev,
åpnet det seg forunderlig former for øynene mine,
fabelaktige sammenhenger: Alt som var skjult
myldret frem, beveget seg.
En ballett av gåter danser
med flimmerhår bølgende rundt kroppen,
og jeg innbilte meg at trinnene kunne tydes, tas med
ut i den virkeligheten jeg frøs i som en overvintrer.
Jeg skrev på kaféer, i jernbanekupéer, hjemme.
Og alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå.
En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi
hvor Godwanaland, Timbuktu og Nilens kilder
måtte nås og kartlegges på ny og på ny.
Og aldri med tanke på berømmelse eller rikdom,
bare dette djevelske imperativet: Reis! Reis!
Og gleden ved å være underveis, på samme tid
inn i seg selv og bort fra seg selv, alltid
hjemtur og flukt, ferdens
åpne og lukkede Janusansikt: Dør eller Død.

Men dikt er som snø.
Jeg har sett poeter på dødsleiet
lukke feberhendene sine rundt diktet
som om de tryglet det om hjelp.
En innsikt av hvit krystall
smeltet til tårer på teppet.

Og likevel:
Du som leser, må lese.
Du som dikter, må dikte
Døden er et annet sted, har et alfabet
av antimaterie og et ur uten klokkeslett og visere.

Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.