Jeg har sluttet å løfte pekefingeren

Jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
Det er hull i lommene mine, og patentløsningene
er forsvunnet. Jeg er
en vekst på jorda, neppe viktigere
enn et tre f.eks. Treet
er det minst hovmodige jeg vet. Det
lukker løvet opp for full gjennomtrekk
og lar livet suse i seg. Min forstand
står med begge føttene plantet i lufta
og kan godt si at sånn er det og ikke sånn.
Men hva så?
Jeg tror ikke på det eneste riktige svaret. Verden
overkjører meg som alle andre uten å bremse,
hoppe av og hjelpe meg opp etterpå. Heller ikke
bommer livet på meg. Det treffer alltid blinken
og får skyttermerket i gull med lenke og vel så det.
Treffene svir, jeg er gjennomhullet på kryss og tvers.
Men andre har det verre. Jeg oppfanger
radiostøy fra galakser i mennesker jeg aldri har sett
og aldri får se. Lidelsens stumme språk
forstår jeg, men også latterens store bokstaver.
Innvollene mine har ører som en elefant. Fjernskriveren
i hjertet tikker ned meldinger utenfra. Jeg mottar
informasjoner fra alle hold
og har noen meninger jeg står fast ved.
Jeg vet ikke om jeg tør dø for dem,
men er ikke feigere enn folk flest, håper jeg.
Ikke flinkere heller. Så
spør du meg om veien, siterer jeg at
dette er min vei, hvor der din? Veien nemlig
fins ikke.
Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren.