Irina likte ikke å reise. Sette seg på et fullstappet fly sammen med en masse ukjente smittebærere som slafset i seg forurenset, masseprodusert, mikrobølgeoppvarmet søppelmat, for så å ankomme et fremmed land, presses sammen med nye smittehorder og til slutt sjekke inn på et mer eller mindre subbete hotell, var rett og slett noe av det skitneste man kunne utsette seg for. Spise måltider som andre hadde laget i stand på klissete barer og i pestbesmittede restauranter - Irina hadde bare gjennomført én slik reise i hele sitt liv, med gymnasklassen da hun var 18 år. De hadde reist på en ukes rimelig chartertur til Roma, det hadde vært en grusom opplevelse, hun hadde med nød og neppe overlevd og kunne fremdeles ha mareritt om turen.