Myrine gikk meg i blodet i det øyeblikk jeg så henne, lys og uforferdet, med en brennende lidenskap, ved siden av den mørke, selvfortærende Pentesilea. Hva enten hun bragte meg glede eller sorg, jeg kunne ikke rive meg løs fra henne, men jeg ønsker ikke å ha henne ved siden av meg nå. Med glede så jeg at hun, en kvinne, var den eneste som grep til våpen da Trojas menn, tross mine protester førte grekernes hest inn i byen; jeg bestyrket henne i beslutningen hennes om å våke ved udyret, jeg sluttet meg til henne, ubevæpnet. Med glede, igjen i denne forkjærte betydning, så jeg henne kaste seg over den første grekeren som ved midnatt steg ut av trehesten; med glede, ja: med glede! så jeg henne falle og dø av et eneste hogg. Meg skånte man fordi jeg lo, som man skåner vanviddet.