Bokelskere.no

Der lå Mikkel og tidde om det han visste, men de stumme trekkene anklaget. Jeg tenkte det nok ! sto det å lese i ansiktet hans. Hva kunne det nytte! Nå var det forbi med hans villfarelser, uigjenkallelig, han lå der så lydig. Kinnene var sunket inn mellom de sterke kjevene. Det var en manns barske og triste maske. Det var en død manns stilltiende bekjennelse, en mann som hadde bitt fra seg til ingen nytte i en menneskealder, som hadde vergret seg ubøyelig men forgjeves mellom gapende misforståelser. Der lå Mikkel med dødens noble ydmykhet på leben, tausheten, den sloknende tross.