Selvmorderne

Å dere dødslengtende.
Alltid kom vi for sent
med vår fattigslige håndsrekning.
Motet til å hjelpe
tråkket alltid i tung snø rundt hjertene våre
uten å finne veien inn, veiene inn
til det usle ildstedet
bak hverdagenes tette snødrev,
der hvor våre egne små bekymringer
satt på huk og varmet hendene sine glohete.
Å dere oppbruddsbrennende,
som spydodder rammer dere vår søvn
og får oss til å løpe ned til
vårt livs havkant
hvor kjølstripen etter dere
lyser som aldri lukkede sår
fremover i oss selv.