Bokelskere.no

Så mange ting anfektet hans tro. Han hadde selvfølgelig Bibelen, men Bibelen var tross alt bare en bok, som Gullivers Reiser, Skatten på Sjørøverøya, Oliver Twist og Den siste mohikaner. Kunne det virkelig være mulig, som han en gang hadde hørt Dunbar harsellere over, at svaret på skapelsens og verdensaltets gåter var å finne blant folk som var så uvitende at de ikke engang skjønte hva som fikk regnet til å falle. Hadde den allmektige Gud med all sin uendelige visdom virkelig vært redd for at menneskene for seks tusen år siden skulle klare å bygge et tårn som rakk til himmelen? Hvor i hule helvete var forresten himmelen? Opp? Ned? Det eksisterte ikke noe opp eller ned i et ekspanderende, skjønt endelig univers hvor selv den veldige, flammende, blendende solen var underlagt det samme tiltagende forfall som til syvende og sist også ville ødelegge jorden. Det fantes ikke noe som het mirakler, og bønnhørelse eksisterte ikke; uhellet rammet med samme likegyldig brutalitet de gode som de onde, og feltpresten, som hadde både øyne å se med og ører å høre med og dertil samvittighet og karakter, ville forlengst ha fulgt fornuftens stemme og avsverget troen på sine fedrene gud - ja, han ville gladelig ha gitt avkall både på sitt embede og sin beordring og fristet skjebnen som menig soldat i infanteriet eller artilleriet, eller kanskje tilogmed som korporal i et fallskjermregiment, om det bare ikke hadde vært for slike hyppige, mystiske fenomener som den nakne mannen i treet ved stakkars Snowdens begravelse for flere uker siden og det uforglemmelige og oppmuntrende skjønt ikke mindre kryptiske budskapet han samme kveld hadde fått av profeten Flume ute i skogen: "Si til dem at jeg kommer igjen til vinteren."