Åh, dere fornuftige! utbrøt jeg smilende. Lidenskap! Beruselse! Galskap! Dere står der så rolige, så uten deltagelse, dere moralske mennesker, skjeller ut drankeren, avskyr den vanvittige, går som levitten forbi dem og takker som fariseeren Gud for at han ikke skapte dere som en av disse. Jeg har vært full mer enn én gang, og mine lidenskaper var aldri langt fra vanviddet, og jeg angrer ikke på noe av det, for jeg har etter evne lært å forstå at man alltid har måttet skjelle ut usedvanlige mennesker, de som utvirker noe stort, noe tilsynelatende umulig, skjelle dem ut som drankere og gale.