For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av kleshengeren og faller ned på gulvet.
Viser 2 svar.
Sett sammen med starten på boka, synes jeg dette var en fantastisk vakker slutt som bandt historien sammen. Noe jeg ikke hadde forventet helt frem til de siste linjene.
ja. var kjempe vakkert. har du lest avslutningen på min kamp 4 derimot!?? usj! likte virkelig ikke den
Sist sett
