Bokelskere.no

Lucie, tusmørkets barn... hun var ung, iallfall. En fallen engel var hun, et meneske. Brynene hennes var vokset sammen mellom øynene, tusmørket hadde merket henne i pannen med flyvende flaggermus.
Le kunne Lucie ikke, bare grine gledesløst som et umælende vesen, når det vennlig og advarende viser tenner. Bare av og til lot hun seg formilde, og da lignet smilet hennes en septemberdag i Danmark, når sorgløse fugler farer i flokker under klar himmel, mens visnende blomster står stille og vet bedre.