Mor og far var som smør, de så får seg. Vår datter Norsklektoren og trodde at jeg hadde kapitulert. Det hadde jeg ikke, men jeg var mer enn nervøs. Ikke for det samme som foreldrene mine ble nervøse for da det gikk opp for dem hvilken livsvei jeg håpet på.
Deres frykt gjaldt økonomien, at jeg skulle ende som en fattig og ukjent dikter i en trist bakgårdsleilighet, en som levde av ord og vinslanter og gikk i slaskete klær og usålete sko.