I kveld står det for meg som at livet mitt er ingenting, overhodet ingenting, og aldri har vært, akkurat som de perfekte rommene mine, soverommet mitt hvor - sier Richard - han ikke kan finne noe av meg, ikke kan se meg. Jeg ser opp i den teatralske London-himmelen hvor Richard for en time siden fløy vekk mot sitt virkelige liv, ledsaget av kvinnen han har levd sammen med i over tredve år. Og jeg ser meg rundt i dette stille, hvite, svale, ryddige rommet hvor tomheten snart, det vet jeg, langsomt og forsiktig vil fylles av alle de små, utallige gleder og oppmuntringer som befolker min ensomhet, i begynnelsen glansløse og ubetydelige, men etter hvert kjente og kjære.