Bokelskere.no

Disse menneskene her er altfor dydsiret for meg. Her foregår alt nøiaktig som som det beskrives i moraliserende tyske romaner. Hvert hus har sin familifar, som alltid er usedvanlig dydsiret og enestående hederlig. Ja, han er så ærlig , at man blir rent redd for å snakke til ham. Og denne "Vater" har alltid en familie, og om kvelden leser de høit av moraliserende bøker. Store gamle kastanjetrær utenfor huset! Solnedgang! Storker på taket! Alt er kort sagt så romantisk og rørende. Men hele familien lever i fullstendig trelldom. Faren hersker som en despot over dem alle. Alle sliter som trekkokser og samler penger som gamle ågerkarler. Alle pengene som familiefaren har samlet, må den eldste sønnen få for å kunne drive håndverket videre eller overta gården. Derfor får datteren ingen medgift, og hun blir gammel jomfru. Derfor selger man den yngste sønn som livegen eller soldat, og legger pengene til den felles kapital. Slikt hender virkelig her! Det har jeg hørt. Alt dette gjør man av bare pur ærlighet, og selv den yngste sønnen som er blitt solgt, tror at dette er som det skal være. Det er virkelig idealisme, når selv offeret gleder seg over å bli ført til slaktebenken! Og hvad så? Jo, heller ikke den eldste sønnen er lykkelig. For han har sin Amalchen, som han har skjenket sitt hjerte til, men de kan ikke gifte seg. For de har ikke samlet penger nok ennu. Så venter de pent. Også de går smilende til offerbenken. Amalchen er blitt blek og tynn. Hun tørker inn. Så - om tyve år eller vel så det - er velstanden øket. Pengene er spart opp, ærlig og redelig. Faren velsigner sin firtiårige, eldste sønn og den femogtredveårige Amalchen, som har inntørkede bryster og rød nese. Under dette gråter faren, holder en moralpreken og dør. Nu blir den eldste sønnen selv en dydsiret familiefar, og alt begynner forfra igjen.