Bokelskere.no

Jeg blir sittende i gyngestolen utenå tenne lys. Tenker på noe jeg har lest i Det nye Testamentet. Jeg vet ikke hvor, jeg har ingen bibelkunnskap, men jeg husker at denne fortellingen gjorde inntrykk på meg allerede som barn, og at jeg leste den om igjen en eller annen gang på vei opp den store elven. Det er Jesus som driver en ond ånd ut av eller annen gærning som holder til i en hule. Eller var det flere? et slags gærning-kollektiv? Jeg husker ikke. Bare at den onde ånden, den destruktive sykdomskraften, farer ut av den syke og inn i en diger svineflokk som holder til i nærheten. Flere hundre dyr som nå, besjelet av denne for dem fremmede ånden, blir fullstendig forrykte, setter utfor et stup og faller ned i havet. Der de drukner, alle som én. Hele hjorden utryddet. Og de arme bøndene . . . Dette er så vidt jeg vet en av de meget få beretningene der det vises til lite populære undre utført av Jesus fra Nasaret. Han helbreder en stakkar eller to, men driver i det samme flere familier inn i fortvilelse og økonomisk ruin. de bønnfaller ham om å dra videre. Trygler ham om å forsvinne. Likevel er det ikke det som fanger min interesse. Jeg blir sittende og tenke på den negative ladningen, som altså Bibelen betraktes som en ond ånd, og på det faktum at den straks tar plass i et annet levende vesen når Jesus jager den ut. Er uroen, angsten og fortvilelsen konstant? Som med annen energi? Jeg tenker på han jeg er nå, og på han jeg en gang var. Nå kom det ingen sandalskodd mann med underlig selvbilde inn i mitt liv. Det var heller ikke noe som skjedde i et blaff, som ved et under. Den smerten jeg bar på, rant sakte men sikkert av meg over et tidsrom på kanskje ti år. Rant den over i en annen? I flere? I barn? I nyfødte? Den tanken plager meg.