Så snart han lukket boka, var han tvunget tilbake i den virkelige verden. Men det gikk opp for ham at han ikke sank ned i den samme fortvilelsen når han vendte tilbake fra romanens verden som etter et opphold i matematikkens rike. Hva kunne grunnen være? Det funderte han lenge på, og omsider kom han til en konklusjon. I romanens skoger ble det ikke gitt noen klare fasitsvar, selv når forholdet mellom ting ble gjort aldri så tydelig. Det var det som skilte litteraturen fra matematikken. Fortellingens oppgave var, grovt sagt, å ta problemet og gi det en annen form. Hvilken retning denne forvandlingen tok, og hvordan den artet seg, kunne innenfor litteraturens univers gi et vink om en mulig løsning. Og dette lille vinket var noe Tongo kunne ta med seg tilbake til virkeligheten. Det var omtrent som en papirlapp som det stod skrevet et uforståelig trylleformular på. Ofte manglet formularet indre konsekvens, og han hadde ingen direkte nytte av det. Men muligheten lå der, og en dag ville han kanskje være istand til å tolke det. Og det faktum at denne muligheten fantes, gjorde Tongo varm om hjerterøttene.