Når kvelden legger seg mot vindusrutene, blir huset en mørk terning som hviler i suset fra skogen og elvene. Det står der bare, uten noen gang å kantre. Opplyst: vi snakker, spiser, leser. Mørklagt: vi sovner, drømmer, legger kropper inntil hverandre. Det er de samme rommene.
Jeg slipper en tablett i et vannglass. Håret har lagt seg i ei slapp vifte rundt ansiktet. De trøtte øynene klatrer på speilet, oppløses.
Sist sett
