Politiske tenkere har ofte pekt på at i krigstid mister samfunnsborgeren, i hvert fall den mannlige sådanne, en av sine mest grunnleggende rettigheter, retten til å leve, og sånn har det vært siden den franske revolusjon og innføringen av verneplikten, som nå er et universelt, eller nesten universelt godtatt prinsipp. Men de har sjelden nevnt at borgeren samtidig mister en annen rettighet, minst like grunnleggende og for ham kanskje enda mer avgjørende med hensyn til de tanker han gjør seg om seg selv som sivilisert menneske: retten til ikke å ta liv.