To rykk i kroppen under innsovningen, bråvåknende uten egentlig å ha sovet, døgnvill og urolig etter støtet. Det er ubehagelig, det klør i neglene, som å være redd for at barnet ditt er i fare, kan jeg tenke meg, selv om jeg er uten barn, redselen for at den fargerike tapeten på barnerommet tar fyr, og jeg myser rundt i mørket, løfter en hånd opp mot det klamme kinnet, legger meg ned igjen, støtet rygger ut av kroppen, musklene slapper av igjen og jeg tenker: det var ingenting. Før det skjer igjen, litt senere på natten. Tre rykk i kroppen og jeg bestemmer meg for å sette barn på noen, deg, vet du at jeg valgte deg på grunn av din ytre likhet med din egen mor, de slanke øyenbrynene, den ranke gangen over brosteinene, alle feiltråkkene du retter til kneis bare ved å løfte hånden til håret, dra fingrene gjennom