Til tross for busslastene med turister, er det alltid en ro på Iona. Den lille øya har en egen evne til å absorbere store mengder av amerikanere, tyskere, australiere, engelskmenn. Strendene, benkene, påskeliljene, klosteret, alle de nyfødte lammene som vingler omkring nå i april – det er som om støyen suges inn i sanden, i treverket, i de gule blomstene, i steinveggene, i den hvite ullen.