Olav Thommessen trenger ingen berettigelse. Han ville blitt fornærmet bare ved tanken. Som skaperen av den moderne norske presse, som den skitne kampanjejournalistikkens fremste utøver, som alle injuriers far, som Hamsuns fremste hat-objekt og Bjørnsons hjertevenn – utskjelt som politisk rebell, skruppelløs opportunist, kvinnejeger og fascist på samme tid – fortjener han, mer enn de fleste, at det blir skrevet bok om ham. Dessuten var han en knallhard forretningsmann, som bygget seg opp fra fattigdom til voldsom rikdom og makt. Legg så til et tøylesløst temperament, med raseriutbrudd så ukontrollerte at folk ble skremt for livet – og man har fremdeles bare halve mannen. På den andre siden finner vi en brennende idealist, en barnekjær familiemann og en gudbenådet folketaler. En sentimental, følsom sjel som ikke kunne uttale ordet “fedrelandet” uten å briste i gråt. Dessuten en dypt romantisk poet, med Wergeland og Byron på nattbordet. Alt i alt en sjeldent vellykket og selvtilfreds mann, så lenge det varte.