Pappa dro gjerne fram trompeten disse formiddagene da han var på stigende rus. Flink var han slett ikke, øve orket han aldri, så det ble med noen uskjønne støt ut i rommet, noen raut som skar gjennom hele huset. Og for alltid skal lyden av en enslig, skingrende trompet få meg til å huske hvor glad pappa kunne være, og hvor dypt pappa falt.