Bokelskere.no

Men det sovende barn lyste av sunnhet; hun var hvit i ansiktet, men det var rundt og friskt som perler; litt mutt og egensindig så hun ut, selv nu når hun sov, og de lyslette, lange øyefrynser skygget ned på kinnets runding. Den korte, rette nesen og hakens brede bue talte om stivsinn eller hugfasthet – hun var for ung til at en kunne si om det var det ene eller det annet.

Den ene hånden hennes hang utenfor over sengestokken – det så umakelig ut. Varsomt tok Olav datterens hånd, la den oppunder barmen. Brystene hennes rundet seg fast og fint under kjolens røde ull så splitten gapte og det syntes, hun hadde utsydd bringeduk under snøringens sølvlenke. Også på ermene var denne kledningen blitt for liten til henne nu – et langt stykke av håndleddet stakk frem.

Olav stod og så på sin datter, til han kjente han frøs i morgenkjølen med bare en kappe om seg. Så tok han opp de små, røde skoene; de var mørke av væte, av bunnvannet i båten vel – faren satte dem opp på kanten av den iskalde åre.