Ut av setstuens dør trådte hans far, fulgt av søsteren. Faren var helgekledd, i fotsid grønn kjortel med sølvbelte om midjen, han gikk sønnen imøte rank og verdig. Han var nyrakt og nykjemmet, om det firskårne, stengrå ansikt med de blodsprengte lyseblå øynene bruste hans vakre hår. Det var fullkomment isgrått nu, med drivende gullhvite flaker oppå i lokkenes myke bølgefall. Eirik hadde alltid tenkt seg Gud fader den Allmektige i sin fars lignelse.