For sent tenkte han i dette øyeblikk. For sent! Var det allikevel for sent? Det skritt som han nå nølte med å ta, det ville høyst sannsynlig ha ført til noe godt, noe lett og lykkelig, til en sunn nøkternhet. Men sannheten var vel den at den aldrende mann ikke ønsket å bli nøktern, at rusen var ham for dyrebar. Hvem kan tyde et kunstnersinns vesen og særpreg? Hvem kan fatte denne dype, instinktive sammensmeltning av tukt og tøylesløshet som det bunner i? For det ikke engang å kunne ønske seg nøkternhet er i seg selv tøylesløshet.