Heilag var elden
som i ditt hjarta brann.
Dåre, som ikkje forstod,
men prøvde å sløkkja han.
Vatn bar du på bålet,
vatn og sand.
Audmjuk skulde du bede
og dine hender nest:
Herre, let elden brenna,
den heilage gjest.
Lat meg til oske gløda
til siste rest.
Dåre var du som ikkje
stundi forstod.
No kan du eta og drikka
og sova i ro.
Sløkkja kan du, men ikkje kveikja
den heilage glo.
(Olav H. Hauge: Elden)