Bokelskere.no

Ho er søt, einsemdi,
so lenge vegen attende
til dei hine
er open.
For du skin ikkje
for deg sjølv.

Men den dagen berget
dett i
attum deg,
stend du og ropar
i blind angest
og slær knokane
mot ein stengd vegg.

Og du klagar til stjernone,
steinane, havet og vinden
og trur dei veit
og gjer deg
ringare enn dei.

Å, du attum eimsemds berg!
Det renn attende
so løynd ei elv,
um du som Sinbad
torde fylgje henne.

(Olav H. Hauge: Attum Einsemds Berg )