På den tiden kjente jeg en viss undring, jeg forsto ikke hvem asylsøkerne i nabolaget i Kaukasus var, jeg forsto bare at de var vesener som rømte fra krig og ødeleggelser og bodde nærheten av huset vårt. Jeg forsto ikke at de hadde mistet et hjem, jeg forsto ikke hvordan det føltes å miste alt man hadde. Jeg forsto ikke hvorfor pappa og mamma hjalp dem med jobb og andre ting. Jeg trodde at livet mitt skulle være trygt, godt og fint for alltid.