Bokelskere.no

Jeg har alltid hatt problemer med ikke å bli beveget av Jerusalem, selv når jeg har hatet den - og Gud skal vite at jeg har hatet den fordi den har kostet så mange menneskeliv.
Men hver gang jeg ser den, enten på avstand eller midt inne i labyrinten av murer, mildner jeg.
Hver eneste millimeter bærer med seg stoltheten fra eldgamle sivilisasjoner, og sporene etter deres undergang og fødselsmerker er preget dypt inn i byens innvoller og i de knuste ruinene som omgir den.
De guddommeliggjorte og de fordømte har satt sine fotspor i sanden. Den er blitt erobret, rasert og bygget opp igjen så mange ganger at det er som om selve steinene er besjelet av de beviselige sporene etter bønn og blod. Og det er som om den utstråler ydmykhet.
Den tenner en instinktiv gnist av noe velkjent i meg - en skråsikker, ubestridelig palestinsk visshet om at jeg hører til her. Den besitter meg, uansett hvem som måtte ha erobret den, fordi røttene mine er i jorden her, mine forfedres levninger. Fordi den kjenner det private begjæret som satte mine formødres senger i brann. Fordi jeg er den naturlige spiren av dens lidenskapelige, voldsomme fortid.
Jeg er denne jordens datter, og Jerusalem forsikrer meg om denne umistelige retten, i langt større grad enn noen gulnede skjøter, osmanske jordregistre, smijernsnøklene til våre frastjålne hjem, eller FN-resolusjoner og supermaktenes bestemmelser noensinne har kunnet gjøre.