Jeg stod der lenge. Så de spiste sammen. Noen ganger trengte latteren deres ut til meg. Aldri hadde ensomheten vært så sterk i meg som da.
Underlige mennesker, tenkte jeg. Der satt de, de som var det nærmeste jeg kunne komme noen mennesker, og bare noen få meter unna...gråten...skrikene og stanken av ekskrementer og fattigdom.