"Nei." Nietzsche ristet bestemt på hodet. "Det er umulig, doktor Breuer. Jeg skal innrømme at planen Deres er forlokkende, men den er dømt til å mislykkes alt fra starten av. Jeg kan skrive, ikke snakke. Og jeg skriver for de få, ikke for de mange."
"Men bøkene Deres er ikke for de få," skyndte Breuer seg å svare. "De øser jo faktisk hån over filosofer som bare skriver for hverandre, hvis verker er fjerne fra livet, filosofer som ikke lever ut sin filosofi."
"Jeg skriver ikke for andre filosofer. Men jeg skriver for de få som representerer fremtiden. Jeg er ikke ment å skulle menge meg med andre, å skulle leve blant andre. Mine evner til sosial omgang, min tillit til og omsorg for andre - alt dette er forlengst blitt avstumpet. Om jeg da noensinne har hatt slike evner. Jeg har alltid vært alene. Jeg kommer alltid til å være alene. Det er en skjebne jeg godtar."