Alltid på ny, skjønt vi kjenner elskovens landskap
og den lille kirkegård med det klagende navn
og den fryktelig tause kløft, hvor alle veier
ender: alltid på ny går vi parvis ut
under de gamle trær og legger oss alltid på ny
ned mellom blomstene - foran den dype himmel.
(Rilke's Alltid på Ny)