Da månen dukket frem bak skyene, ble ansiktet hennes opplyst av det sølvaktige skinnet. En ugle tutet, og han var glad for at han ikke hadde gitt seg til kjenne, at han hadde fulgt etter henne i hemmelighet og fått se henne så vakker, så oppslukt. Der hun sto, legemliggjorde hun årene de hadde hatt sammen, deres tre liv smeltet sammen i henne, levde i ansiktet og øynene hennes.