Da månen dukket frem bak skyene, ble ansiktet hennes opplyst av det sølvaktige skinnet. En ugle tutet, og han var glad for at han ikke hadde gitt seg til kjenne, at han hadde fulgt etter henne i hemmelighet og fått se henne så vakker, så oppslukt. Der hun sto, legemliggjorde hun årene de hadde hatt sammen, deres tre liv smeltet sammen i henne, levde i ansiktet og øynene hennes.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundHarald KFlettietteVanja SolemdalEivind  VaksvikFriskusenTor-Arne JensenPiippokattaINA TORNESTore OlsenPer LundAndreas BokleserJarmo LarsenStig TEllen E. MartolMarianneKarina HillestadTatiana WesserlingLailaÅsmund ÅdnøyHeleneBenedikteCecilie69Daffy EnglundLeseberta_23IngeborgTine SundalSol SkipnesTore HalsaBjørg Marit TinholtAnniken BjørnesNorahSynnøve H HoelMorten GranheimEvaStein R. OlsenJulie StensethBjørg L.Harald AndersenTove Obrestad Wøien