Bokelskere.no

Jeg møtte noen av de andre [fra fotballaget] om kvelden, nede ved kiosken. De hadde tapt kampen og var rasende, lurte på hvor i helvete jeg, liksom deres kaptein, hadde blitt av. Visste jeg ikke at de bare hadde pingla Lasse som reserve på min plass? ‘Jeg følte meg ikke helt bra,’ sa jeg og bet meg i leppen for ikke å le. Ingen trodde meg. Men sett at det var sant, tenkte jeg. Kanskje jeg på en eller annen måte var syk. Eller slet med en slags perversitet. Hendelsen ble iallfall en milepæl. Jeg skjønte hvor mye jeg var villig til å forsake. Et øyeblikk fylte det meg også med en viss skrekk. Men bare et øyeblikk. ‘Faen, ikke kødd, John, fortell sannheten,’ kom det bedende fra Viggo. ‘Jeg møtte en jente,’ sa jeg. Helt andre blikk ble rettet mot meg. ‘Hvem da?’ spurte Viggo. ‘En som heter Brett [Ashley],’ sa jeg. ‘Engelsk,’ sa jeg. Det virket som om de slo seg til ro med det, godtok det som en gyldig grunn. Særlig fordi hun var engelsk. ‘Fy faen, John, du er ram,’ sa Viggo. Jeg så at han brant etter å spørre meg om puppene hennes.