Marsjen mot solen

Det var en en tid
-det kan de eldste blandt oss her fortelle -
da landets herskere sat trygge ved sitt rike bord,
fordi det folk de styrte var et folk av tause træle
som - blindet av sin skjebne - lystret
hvert av deres ord.

Det var en tid -
da det var skikk å gå med bøiet nakke
for dem som satte ryggen til og bar sin tunge bør,
de døiet sult og savn, de knurret vel -
men tok tiltakke
...de talte dempet når de gikk forbi sin herres dør.

Det var en tid -
Vårt folk var uten både håp og drømme,
det ruget natt og mørke over trælens arme hus,
der inne sat en slavesjel og holdt sig selv i tømme 'og drakk sig døden til av fattigdommens tomme krus.

Det var en tid -
javel, men det er lenge, lenge siden,
guds sol har fulgt vår vandring gjennom
mange, lange år
og vi som lever nu og ser tilbake gjennom tiden,
vi står i gryet av en ny og bedre vår.