Bokelskere.no

Ja, tenk om det fantes et apparat som målte smerte.. Fysisk eller psykisk!Tenk for en lettelse for mange!

Vanligvis blir man spurt om hvor sterk smerten oppleves mellom 1 og 10. Da har man opplevd smerten en stund som kan variere fra dag til dag, evt. time for time. Den akutte smerten er verst.

ja, det blir man spurt om, men en kan bli så lei over lang tid, og med gjentatte legebesøk føler en seg som en hypokonder, og det er sånn jeg mener at "å måle smerte" hadde vært bra! Når en blir spurt om hvordan smerten kjennes, kan en jo svare hvordan man vil!

OBS! Jeg ser jeg bare har beskrevet fysisk smerte. Psykisk smerte er noe annet. Her ser mange tyr til alkohol eller narkotiske stoffer for å bedøve smerten. Hvordan oppleves og kjennes psykisk smerte?

..og fordi man ikke ser noen lysning fremover, føles det for mange som å befinne seg i en lang tunnel, der man ikke ser utløpet av den.

...mao man føler at man holder pusten (seg selv bevist eller ei)!

og det kan i sin tur medføre spenninger i kroppen som gir psykosomatiske symptomer.

Det er ikke for ingenting at deprimerte er stive i sin kroppslig væremåte - stiv som en pinne.

Det er vanskelig... En i nær relasjon sa en gang at smerten var ulidelig vond. Det strammet i brystet, og han hadde udefinerbar hodepine. Alt føltes tungt, som om lemmene ikke ville det samme som ham. Det var vondt å se på.

God beskrivelse. Personer med betydelig psykisk smerte føler vanligvis at de bærer langt tyngre enn hva den fysiske vekten deres indikerer. Selv om de fysisk sett er normalvektige, bidrar alle de psykiske byrdene til at kroppen føles ekstra tung å bære. Det er en kjent oppfatning at personer som har det tøft følelsesmessig ofte har en lutende/fremoverbøyd måte å gå på - nettopp fordi de føler at de har så mange byrder å bære at de holder på å knekke sammen.

Ja,der sa du det! Jeg har aldri tenkt på det,men det er faktisk sant! Jeg ser for meg noen (venner) som er åpne om sine psykiske lidelser, og de går akkurat sånn! Og er de tungt medisinert i tillegg, så blir måten de går på enda tyngre.

Bra at de er åpne om hvordan de har det ! Flere av legemidlene innen psykiatrien har vektøkning som bivirkning, så det er nok medvirkende til måten slike pasienter ofte går på. Og på grunn av denne bivirkningen er det lurt at medisineringen ikke gjøres sterkere enn absolutt nødvendig.

Ja,det er nok sånn. Bare de ikke blir overmedisinert så de blir apatiske! En fortalte meg at hun fikk medisiner for å "komme opp" når hun var deprimert, og medisiner for å bli rolig når hun var manisk! Det skal ikke være lett.

Når man er koblet opp mot et apparat som måler puls, blodtrykket og oksygenmetning kan man tolke smerten utfra pusten. Men det vil sykeliggjøre personen dersom det gjøres utenfor sykehuset. Personen kan selv vurdere smerten fra 1-10 som er mer vanlig for å tolke dagsformen. Kan også beskrives som akutt (sterke smerter, akutt senebetennelse kan føles som benbrudd), murrende, stikkende osv. Å beskrive smerte bruker man metaforer for at andre skal forstå.

Ikke minst psykisk smerte. Det er umulig for utenforstående å forestille seg de psykiske smertene hos offeret etter et grovt overgrep. Man blir traumatisert og merket for resten av livet.

Ja, jeg vet det. Det er for enkelt å si "ta deg sammen", som noen får høre. Traumene vil før eller siden komme frem, hvis ikke sinnet er så skadet at en forsvinner inn i sin egen verden. Det var en som sa engang "incest skal tales ihjel,ikke ties ihjel. Det tror jeg er veldig sant.

Helt enig ! Ingen personer med alvorlig psykisk skade/traume blir bra bare ved å ta seg sammen. Uttrykket du refererer til overfor ("Incest skal tales i hjel....") , er undertittel på boka jeg har sitert fra ovenfor. Åpenhet er viktig.

Det som undertrykkes mentalt vil senere utløser kroppslige symptomer (f. eks smerter, lammelser, epilepsilignende anfall mm). Det går en hårfin balanse mellom psyke og somatiske plager (som krysninger på havoverflaten).

Det er skrevet flere bøker om dette de senere år, så man er nok blitt mer klar over denne sammenhengen etterhvert. Selv er jeg ikke i tvil om at opplevelser som undertrykkes mentalt, før eller siden vil gi somatiske utslag. Kroppen glemmer ikke. Derfor er det helt nødvendig at personer som har vært eksponert for sterke opplevelser ( f -eks på Utøya den 22.7) får bearbeidet disse så godt som mulig.

Ja heldigvis. Håper inderlig de som var berørt av 22/7 får nok hjelp til å bearbeide traume sitt. Vi andre kan ikke forestille oss hva det måtte ha vært å være livredd i den grad de har opplevd. Håper virkelig Breivik får livsvarig pluss forvaring.
Det er ikke lenge siden at man påstod at psyke og kroppen var to adskilte deler (kan det være påvirkning av Decarte?).

Det er komplett umulig for oss å sette oss nøyaktig inn i hvordan det måtte føles for dem som var direkte vitne til hendelsene på Utøya. Disse personene er påført ufattelige traumer og trenger hjelp til bearbeiding i mange år fremover. Jeg kjenner til at man engang mente at kropp og psyke var atskilt. Men de senere års forskning har tydelig bevist at en skadet psyke setter somatiske spor, og at kropp og psyke dermed ikke er atskilt :-)

Det har vært min mening i mange år.