Stein Kippersund siterer Krig og fred av Lev Tolstoj (side 258)
13:15, 27. mai 2012 Ingen har det som favoritt.
- Hender det noen gang med deg, Nikolaj, sa Natasja til sin bror da de hadde satt seg, - at du synes det ikke er noen fremtid, at alt er forbi, og at livet bare er trist og kjedelig?
- Ja, det kan du være sikker på, svarte Nikolaj. – Det hendte for eksempel en kveld da militærmusikken spilte – alt var bare bra, og alle var glade – at det plutselig kom en slik tristhet over meg at jeg bare ønsket at jeg var død.
- Ja, jeg fikk tidlig slike anfall, sa Natasja. – Jeg husker særlig en gang jeg var liten pike. Jeg var blitt stengt inne i skoleværelset fordi mamma trodde jeg hadde spist av plommesyltetøyet. De andre danset og lo, mens jeg satt og gråt og synte så grenseløst synd på meg selv og alle menensker. og attpåtil var jeg helt uskyldig. Kan du huske det?
- Ja, det husker jeg godt, sa Nikolaj. – Etterpå gikk jeg inn for å trøste deg. Jeg ville gi deg en liten sprellemann. Kan du huske det?
- Og kan du huske en gang for lenge siden, sa Natasja med et smil, - vi var bare småbarn ennå. Onkel hadde kalt oss inn i sitt kabinett, det var i det gamle huset, og det holdt på å bli mørkt. Og da vi kom inn i kabinettet, så vi plutselig ...
- En neger! sa Nikolaj og smilte. - Ja, slikt glemmer en ikke så lett. Men ennå den dag i dag vet jeg faktisk ikke om det var en neger, eller om det var noe vi hadde drømt, eller noe de voksne hadde fortalt oss om.
- Han var grå, hadde hvite tenner og sto og så på oss ...
- Husker De det, Sonja? spurte Nikolaj.
- Ja, jeg synes å huske noe slikt, svarte Sonja usikkert.
- Senere fortalte jeg pappa og mamma om denne negeren, sa Natasja. – Men de sa bare at det ikke hadde vært noen neger der. Men du husker ham altså!
- Ja, jeg husker ham som om det skulle vært i går, at han sto og gliste med de hvite tennene sine.
- For meg står det akkurat som en drøm, sa Natasja. – Jeg liker slikt.
- Og husker du den gangen vi laget påskeegg i mottagelsesværelset, og så sto det plutselig to gamle kjerringer inne hos oss og svingte seg på teppet. Har jeg drømt det, eller har det virkeliig skjedd? Husker du hvor morsomt det var?
- Ja, og så den gangen pappa kom ut på trappen i den blå pelsen sin og fyrte av geværet? – Med stor glede gjennomgikk de sine barndomsminner, de tidligste opplevelsene de kunne huske fra den tid da drøm og virkelighet gikk over i hverandre; og de smilte stille for seg selv hver gang de kom på noe riktig morsomt. Sonja husket ikke disse minnene fra barneårene like klart som de andre, og det var mye hun ikke kunne huske i det hele tatt. Det som hos de andre. Men en ting mintes hun meget godt, og det var da hun for første gang kom til dette huset. Hun fortalte hvor redd hun hadde vært for Nikolaj som hadde snorer på jakken, men da hadde barnepiken bare sagt at hun skulle få snorer hun også.
- De sa at du var kommet til verden ute i kålåkeren, sa Natasja til Sonja. – Selv om jeg visste at det ikke var sant, kunn jeg liksom ikke la være å tro på det og syntes det var meget pinlig. Nå stakk stuepiken hodet inn gjennom døren og meldte hviskende at en av gårdsguttene hadde båret en hane inn på kjøkkenet, slik Natasja hadde gitt ordre om.
- Takk, jeg har ikke bruk for noen hane, Polja, - bær den ut igjen, sa Natasja. Da samtalen var kommet i gang igjen, kom musikeren Dimmler inn og gikk bort til harpen som sto borte i en krok. Han fjernet duken, og harpen ga fra seg en skurrende lyd.
- Eduard Karlytsj, vær så snill å spille Fields Nocturne, lød grevinnens stemme fra sideværelset.
- Nei, så stille og fredelig ungdommen sitter, sa Dimmler og slo an noen akkorder på harpen.
- Ja, vi sitter her og filosoferer, sa Natasja. Hun så seg litt rundt og gikk videre i samtalen. Nå var emnet drømmer. Dimmler begynte å spille. Stille, på tåspissene gikk Natasja bort til bordet, tok lyset og bar det ut og satte seg tilbake på plassen sin. Det var nå mørkt i værelset, særlig ved sofaen, hvor de unge satt, men gjennom de store vinduene falt det sølvglitrende lyset fra fullmåen inn på gulvet. Dimmler avsluttet stykket og ble sittende og klimpre på strengene, åpenbart usikker på om han skulle spille mer eller la være.
- Vet dere hva jeg tror? hvisket Natasja og flyttet seg bort til Nokolaj og Sonja. – Jeg tror at når man sitter slik og minnes og tenker tilbake, lenger og lenger, kan man til slutt huske ting som har hendt før man selv ble født.
- Ja, det er det som kalles metempsykose, sjelevandring, sa Sonja, som alltid husket det hun hadde lært. – Egypterne trodde at våre sjeler hadde sitt tilhodssted i dyr og gikk over i dyr igjen når vi døde.
- Nei, jeg tror ikke at vi har vært dyr, sa Natasja, fremdeles med hviskende stemme, selv om musikken var slutt. – Jeg er sikker på at vi en gang har vært engler, at vi har vært her før vi ble født, og følgelig synes vi undertiden at vi opplever ting som har hendt før oss.
- Får jeg lov til å slå meg ned hos Dem? sa Dimmler lavt og satte seg bort til de andre.
- Hvis vi hadde vært engler, hvorfor skulle vi da ha falt så dypt? sa NIkolaj. – Nei, det er umulig.
- Det behøver ikke å ha vært noe fall! Jeg kan da ikke vite hva jeg har vært tidligere, protesterte Natasja bestemt. – Sjelen er udødelig, og hvis jeg skal leve evig, må jeg også ha levd før.
- Men vi har bare så vanskelig for å forestille oss det evige liv, sa Dimmler, som var kommet bort til dem med et litt foraktelig smil rundt munnen. Men nå talte han lavt og alvorlig som de andre.
- Hvorfor er det så vanskelig da? sa Natasja. – I går var det en dag og en dag før den dagen, i morgen kommer en ny dag, i overmorgen likedan, og så videre og så videre ...
- Natasja, nå er det din tur, syng nå litt for meg! sa grevinnen som viste seg i døren. – Hvorfor sitter dere her som en flokk sammensvorne?
- Mamma! Jeg har så forferdelig liten lyst, sa Natasja, men reiste seg likevel. Ingen av dem, ikke engang den eldre Dimmler hadde lyst til å avbryte samtalen. Men da Natasja reiste seg, gjorde Nikolaj det samme og gikk bort til klavikordet. Som vanlig stilte Natasja seg opp midt i værelset, på det stedet akustikken var best. Og så begynte hun å synge morens yndligssang. selv om hun først hadde sagt at hun ikke hadde lyst, sang hun denne kvelden så godt som hun ikke hadde gjort på lenge og heller ikke kom til å gjøre i lang tid etterpå. Grev Ilja Andrejevitsj hørte sangen inne i sitt kabinett, hvor han satt og snakket med Mitja, og akkurat som en skolegutt som skynder seg å bli ferdig med sin oppgave når skoletiden er over, ga den gamle greve seg knapt tid til å gi sine siste ordrer og tidde til slutt brått. Også Mitja ble stående taust foran ham med et smil på leppene og lyttet til sangen. Nikolaj tok ikke sine øyne fra søsteren. Sonja hørte også intenst etter og tenkte på hvor mye flinkere Natasja var på alle måter. Den gamle grevinnen satt der med et vemodig smil og tårer i øynene og rystet av og til på hodet. Hun tenkte både på Natasja og på sin egen ungdom, og fikk en fornemmelse av at det var noe unaturlig og skremmende ved det forestående ekteskap mellom Natasja ogfyrst Andrej.
Sist sett
