Bokelskere.no

Midt på scenen var det bare et slett gulv, men på sidene sto det kulisser som skulle forestille trær, og i bakgrunnen hang noe lerret på noen fjeler. Ute på scenen satt noen unge piker i hvite skjørt, og litt avsides satt det en meget tykk pike i hvit silkekjole på en lav trebenk med en grønnmalt busk bak. Alle sang de et eller annet. Da sangen tok slutt, gikk piken i den hvite kjolen i retning av sufflørkassen, og bort til henne kom en mann med stramtsittende silkebukser på tykke ben, med fjær i hatten og dolk i hånden, og begynte å synge og slå ut med armene. Mannen i silketrikoten sang først alene, deretter sang hun. Så tidde begge, musikken spilte, og mannen tok henne i hånden, mens han åpenbart ventet på takten for å falle inn med sitt parti sammen med henne. Da de hadde sunget sammen en stund, begynte publikum å klappe og rope bravo, og piken og mannen som skulle forestille elskende, smilte, slo ut med armene og bukket. Så lenge som Natasja nå hadde bodd ute på landet og med den alvorlige sinnstilstand som hun nå var i, fant hun alt dette underlig og tåpelig. Hun kunne ikke følge handlingen og var ikke engang i stand til å få tak i melodiene. Hun så bare malte kulisser og utspjåkede menn og kvinner som flyttet seg frem og tilbake i det skarpe lyset, mens de talte og sang på en affektert måte. Hun visste nok hva det skulle forestille, men alt sammen virket så falskt og unaturlig at hun rett som det var fant det bare komisk, slik at hun nesten måtte skamme seg på skuespillernes vegne. Hun så seg omkring for å se om ikke også de andre tilskuerne så flaue eller lattermilde ut, men alle sammen satt og fulgte intenst med i det som foregikk på scenen og ga uttrykk for en begeistring som Natasja fant uekte.