Hun ristet på hodet, tok ham under armen, og sammen gikk de ned leideren og bortover på gangveien langsmed elven. Han frøs til ved berøringen hennes, men klarte på et vis å gå noenlunde naturlig. Etter et par minutters gange slapp hun armen hans, noe som gjorde han både lettet og trist. Mest det første, eller kanskje heller det siste.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

LilleviMonica CarlsensiljehusmorTatiana WesserlingSissel ElisabethMarit AamdalalpakkaAnne-Stine Ruud HusevågCarine OlsrødTore HalsaHarald AndersenPiippokattaSt. YngheadStine SevilhaugVannflaskeBerit RElin Katrine NilssenCathrine PedersenHeleneHildNina J.B.KristineTorill RevheimBruno BilliaertRandiAHildaGladleserKjerstiMargrethe  HaugenStein KippersundTonje SivertsenReidun SvensliLeseaaseHilde Merete GjessingNicolai Alexander StyveIngebjørgBertyKirsten LundJulie StensethRisRosOgKlaging