Hun ristet på hodet, tok ham under armen, og sammen gikk de ned leideren og bortover på gangveien langsmed elven. Han frøs til ved berøringen hennes, men klarte på et vis å gå noenlunde naturlig. Etter et par minutters gange slapp hun armen hans, noe som gjorde han både lettet og trist. Mest det første, eller kanskje heller det siste.