Hun hadde ikke ventet barnet før ved månedsskiftet. Så har hun vel misregnet tiden. Det også har hendt før. Men like ny hver eneste gang er spenningen som risler gjennom henne. Forventningen, uroen for at noe skal gå galt, for smertene, men mest av alt for at det er over. Den tette forbindelsen mellom henne og barnet som brytes når navlestrengen klippes. Som står for henne som de underligste og mest vemodsfylte øyeblikk som livet har å gi henne.