Bokelskere.no

Det jeg synes er pussig, er at det jeg husker best av Henri nå som han er borte, er det jeg pleide å hate. Som når vi reiste fra sted og kjørte i time etter time etter time på motorveien, på vei til et eller annet sted jeg aldri hadde hørt om, når det eneste jeg ville, var å bare komme meg ut av bilen. Nå er det samtalene vi hadde på de turene jeg husker best. Eller da vi begynt å trene i Ohio, og han fikk meg til å gjøre det samme om og om og om igjen…Jeg hatet det bare så intenst, om du skjønner. Men nå kan jeg ikke tenke tilbake på noe av det uten å smile.