Bokelskere.no

Vannet rakk meg omtrent til livet da jeg så ham komme ut bak buskene. Det var to veier ut på odden, om man ikke skulle gå rett gjennom krattet. Den hadde jeg selv tatt, over steinene ute ved vannkanten på øyas sørside. Den andre var en sti som om ned fra Skolestua og buet seg ut gjennom en åpning i løvverket på østsiden av odden.

Det var fra denne stien at han kom gående. Rolig og kontrollert stilte han seg på et utspring knappe sju meter fra hvor jeg stod. Blikket hans var som låst på de som svømte der ute. Jeg krøket meg sammen og ble stående halvt vendt mot ham, halvt mot vennene i vannet. T-skjorta klistret seg til brystet. Han hevet noe som liknet et automatvåpen og la kinnet inntil. Der ute kunne man se omrisset av et titalls hoder i vannskorpa. Så fyrte han av. Det var et smell ulikt noe annet jeg har hørt. Et metallisk ”klank”, etterfulgt av en dyp og rungende bass. Ute i fjorden reiste det seg en hvit søyle seg før den la seg ut som regn over vannet. Ikke i nærheten. Han siktet og fyrte igjen. Denne gangen traff skuddene et helt annet sted. Slik han stod plassert, helt nede ved vannskorpa må det ha vært vanskelig for ham å sikte. En millimeter for høyt og kula traff ti meter for langt. En millimeter for lavt og kula gikk ti meter for kort. Han fyrte av et nytt skudd. Bom igjen.

Dette var ikke en mann som skjøt for å skape frykt. Han skjøt for å drepe. Mine kamerater der ute svømte for livet. Mens jeg stod så stille jeg kunne i vannet, fikk jeg en følelse av ha sett ham før. Var det i en Nazi-film? Buksene var på militært vis brettet oppi støvlene. Håret var sirlig gredd bakover. Blikket steinhardt.

Etter et par skudd senket han våpenet og ropte: ”Jeg skal drepe dere alle!”

Det kom ut av ingenting. Fra å virke likegyldig og rolig, vippet han plutselig ut av balanse. Han nølte litt, nesten selvbevisst, før han skrek igjen, denne gangen så høyt at stemmen sprakk.

”Dere skal dø!”