Bokelskere.no

DEI GAMLE DIKTARANE er nokon slue revar, dei var i slekt med kvinnfolki fyrr, dei visste det er ikkje klokt å visa alt med ein gong. Det kan nok løna seg so med det same, um dei har noko å visa fram, men i lengdi er det det dummaste dei kan gjera. Diktarane fyrr gav seg god tid, skreiv um både smått og stort, fyrr dei meir umveges eller liksom tilfellig kom med skattane sine, det fine poetiske biletet, den nye tanken. Dei okra med sitt pund. For dei visste at trass alt er perlor og dyre steinar ei sjeldsynt vare, som det gjeng lange tider for menneskeætti å produsera, og som difor ikkje skal sløsast med, men gjevast ei kostelieg innråming, og ikkje takast fram anna ved sjeldne høve. Dette visste dei gamle.

Dei unge skrik ut med sitt, kastar det i augo på folk, og det segjer seg sjølv at dei kjem i knipe med å skaffa nytt. Lenge hjelper dei seg med å plundra gamle gravstøder og heilage bøker og for ålmenta kan det sjå ut som eigen avl, at dei saug det or eigne tenner, for diktarane røvar utan å segja kvar dei har det frå, det er ganak vane; i grunnen tarv dei berre øva upp kjennarmina og form-evnam skapa treng dei ikkje.

Olav H. Hauge 1958