Da jeg var gutt, hørte jeg en som var på besøk på gården, peke på endene våre og si til far at det var mot naturens orden å beskytte dem mot rovdyr slik vi gjorde; at i virkelighetens verden klarer de seg selv, for naturens lover favoriserer de sterke. Solen skinte den dagen, og endene lå i vannet på det snudde lokket til vanntanken, der de alle hadde stimlet sammen, tvinnet halsene rundt hverandre og sovnet. Far hørte på denne mannen, nikket, skjenket mer te, og så fortsatte de å prate. Så sa far:
«Når du er ferdig med teen» - han pekte på den – «så har du vel ikke noe imot at jeg går inn og henter en hagle og tar livet av deg med den?»
«Jeg skjønner ikke hva du mener,» sa mannen og flyttet seg nervøst på stolen.
«Jo, det tror jeg nok du gjør,» sa far. «Jeg har nemlig et haglgevær, og det har ikke du, jeg er sterkere enn deg, så da kan jeg skyte deg, ut fra den måten du tenker på.»