Jeg så på blomsterbedet igjen, flekken der jeg hadde skavet vekk snøen, et lite fnugg fjernet fra dødens ansikt, like meningsløst som om jeg skulle ha gravet ham opp og holdt ham i armene mine igjen. Å ha ham så nær og ikke ha ham i det hele tatt…der lå Hobbes, revet vekk fra meg, revet vekk fra sitt eget liv, sin glede.