I forfatterskapet hans finnes det en underlig og vakker symmetri, hvor ikke bare den første og siste romanen, 'Sult' og 'Paa gjengrodde stier', hører sammen - begge handler om en mann som er besatt av å skrive, som befinner seg fullstendig utenfor samfunnet, helt på bunnen av det, men mens den første har tiden foran seg, og er på vei opp, har den andre tiden bak seg, han har allerede vært der oppe, og blitt styrtet ned - men også den andre, 'Mysterier' og den nest siste, 'Ringen sluttet'. De åpner på akkurat samme måte, med en dampbåts ankomst til en liten kystby, men mens 'Mysterier' lader alt som skjer med gåtefullhet og mystikk, skjer det nøyaktig motsatte i 'Ringen sluttet', hvor det er det likegyldige ved hendelsen som vektlegges.
(Karl Ove Knausgård (om 'Mysterier'))