Når alt kommer til alt, er de sårene vi har gitt andre de verste. De blir igjen som en skygge i hjertet og leges ikke. Det er en svie der som alltid minner om den man sviktet. Man kan vende tilbake i erindringen til dem som forlot en, og tiden har lagt et slør over det. Men det ligger ikke noe slør over erindringen om det øyeblikket da man vendte ryggen til en annen og sviktet. Man kommer seg ikke etter et forræderi. Det finnes ingen rekonvalesens, for tiden leger ikke de sårene man gir andre. Man lever i stedet i skjul for seg selv, og hver gang man våger å heve blikket, gjør det like sviende vondt. Det finnes ingen sår som er friske så lenge som dem man har gitt sin egen troverdighet og selvaktelse.