Bokelskere.no

Jeg kan ikke huske hvordan dette synet påvirket meg da jeg åpnet øynene til det, men minnet om landskapet den morgenen tar helt pusten fra meg nå. Det var det pittoreske bakteppet til mine foreldres liv - milevis av grønne enger som bredte seg som et teppe i dalsøkkene mellom bølgende olivenlunder. Trærne ble besteforeldre som vinket en til seg, mange hundre år gamle, lutryggete og bøyd med tunge armer som strakte seg i alle retninger, som i bønn. De som tok dette vidunderlige landet som hadde lyst grønt langs det blå Middelhavet helt siden før Moses, hevdet at det var en "ørken" som de hadde "fått til å blomstre". En strålende sol helte sitt lys over åsene lik gul maling, og skinte på de arabiske husene som klorte seg fast, til tross for at de var blitt forlatt. Det var ikke en sjel å se, og jeg tenkte da at jeg forsto hvor enormt forlokkende ensomhet kan være.