[...]men han kunne sverge på at sted like under håndflaten, noen centimeter unna, begravet i hans kones kropp, lå det en kjerne av noe som var forbundet med ham men likevel ikke var ham, som var forbundet med Gloria men ikke var henne, og at den kjernen glødet på en måte som aldri i universets historie hadde skjedd noe annet sted, men som hørte hjemme her, ville bli helt og fullt seg selv, unik som et ansikt eller fingervatrykk men i en enda renere form nå på urstadiet, ikke ferdig formet men likevel fullkommen, den strålte mot hånden hans, en ren, ubesmittet kjerne som langsomt skulle vokse og utvikle seg.