Den gamle prostens menighet var ydmyke mennesker. Når de senere tenkte tilbake på den kvelden, falt det dem ikke noen av dem inn at de kanskje var blitt opphøyet av en egen fortjeneste. Men de hadde en sterk følelse av at de hadde fått del i den uendelige nåde sm general Löwenhielm hadde talt om. De undret seg heller ikke over det som var hendt. Alt dette var jo bare oppfyllelsen av et håp som bestandig var til stede. Denne jords blendeverk hadde løst seg opp i røyk for øynene på dem, og de hadde sett verden som den virkelig var. En enkelt time av tusenårsriket var blitt sjenket dem.