Vi satt tause sammen. Han så opp i taket. Jeg kunne fritt se nesen hans, ørene, øynene, kjevelinjen som dannet avslutningen av ansiktet. Han ville vært pen om han ikke hadde vært så blå og vasstrukken. Jeg skulle ønske jeg kunne se hvordan han så ut før han døde. Han ville ha vært en ung mann da, på grensen til å bli voksen. På den tiden, tenkte jeg, hadde han hatt et ungt, rent ansikt og en smidig kropp, og kjærligheten hadde kommet til han som en gave. Verden bredte seg ut foran ham i all sin glans med alle sine muligheter, kalte på ham, ba han komme og røre ved den, utforske den, og det ville han sikkert ha gjort om han ikke hadde forsvunnet. Jeg kunne ikke ta øynene fra ham, kunne ikke la være å kjempe for å se for meg ansiktstrekkene hans som ung mann.
Sist sett
